Denne skulle ikke være nødvendig..

Men det ser ut til at å gå rundt med sånn «propaganda» kan være viktig allikevel.

Det eksisterer til min forundring, fortsatt holdninger som gjør at man brått kan føle seg litt mindre viktig, og litt mindre verdt. Holdninger om at man som hunnkjønn ikke kan gjøre en like god jobb, ikke pga manglende kunnskap, eller mindre styrke, eller holdninger. Men FORDI man er dame. Og bare det.

Så, som en «hyllest» til menn som pusher 60, og som mener at man må være mann for å utrette noe her i verden, ble denne til i går.

Og mens jeg laget denne ble det laget en liten timelapse video av weedinga av vinylen, jeg elsker sånne videoer! Tilfredstillende 😉

Og om du trenger infor om hva patriarki er så kan du lese mer her. Og jeg vurderer å kjøre en fullblown feministkolleksjon i vesker, for dette er da vitterlig helt moldbo i 2019!!

Black Week, Black Month og Julekalendere som starter i November

Altså…

NÅ MÅ FOLK SNART BEGYNNE Å RESPEKTERE KALENDEREN! Eller så går jeg ut av mitt gode skinn! Hva feiler det verden liksom?
Kall det gjerne et ilandsproblem, men kvattaføkk?

Black Friday er opprinnelig fredagen etter Thanksgiving som skal være dagen man kickstarter årets julegavehandel. Og det er jo det det skal være, en DAG der man gir gode tilbud til kundene sine for å oppmuntre til julegavehandelstart.

Men handelstanden er jo seg selv lik, men nå føler jeg det blir dratt litt langt 😛
Det er Black Week og Black Month så langt øyet kan se og jeg synes faktisk det ødelegger mer enn det gjør godt. Jeg synes faktisk det er direkte ødeleggende for det som i utgangspunktet skal være en gøyal handledag. (om det er så fornuftig i dagens forbrukersamfunn er en annen sak, men det kan jeg skrive om en annen gang)

Det er liksom som om vi mennesker ikke har tålmodighet til å vente på noen ting lenger. Jeg ser adventskalendere som starter i november, butikkene har hatt julevarer siden september og nå er det som i utgangspunktet være en enslig fredag blitt klint utover til å vare hele november.

Det er liksom litt sånn at, javel, jeg fikk lyst på jul i oktober, ja men da bare fikser vi det sånn da!
I stedefor å faktisk innse at nei, det er ikke jul i oktober, man må, til tross for at det er en kjip ting VENTE til det står desember på kalenderen før det blir jul.
På samme måte som at man må vente til 29. november før man kjører igang sitt BLACK FRIDAY SALG, selvom å tjuvstarte før kan være både tilfredstillende og fristende. Så er det gøyest for alle om man bare venter!

For konsekvensene av Black Week og Black Month og Black Whatever er ikke bare at det mister sin egen mening, men det går også knallhardt utover de små.
De fine, små, VIKTIGE nisjebutikkene vi har, både på nett og i fysisk form. De som ikke har store innkjøpsavtaler, og mange butikker.
Nisjebutikkene kan faktisk ikke være med å kjøre i gang tidenes salg, de har ikke verken økonomi eller innkjøpspriser til å kunne gi 40-50-60% avslag, de har heller ikke økonomi til å selge med tap, som enkelte av de store kjedene faktisk gjør.

Det finnes dem som frykter at de faktisk bare må gi opp butikken sin pga dager som denne, fordi det ikke lenger er EN dag, men en hel måned. Og det er jo helt nitrist, uten de fine nisjebutikkene som tilbyr de fine, unike greiene så blir det utrolig kjedelig!

Jeg kjenner at jeg sliter med å bestemme meg for hva jeg skal gjøre dette fredagen, skal jeg prøve å kaste meg med kalaset, eller skal man la være? For meg og mitt lille «hjertebarn» har ikke så mye å tjene på å kjøre salg denne dagen, men kanskje finner jeg på noe lurt allikevel. Vi får se.

Hva synes du om Black Friday galskapen som råder i November?

Fresh Wool

Den er god den følelsen altså, av ny ull i nøster, som dukker opp i posten, og bare skriker etter å bli en god, varm genser.

Jeg har siden sommerferien startet strikket på Melkegenseren, den skulle i mitt hode bli ferdig i løpet av de ukene vi var på tur, men jeg må bare si LOL.. Jeg fikk strikka ferdig bolen og startet såvidt på armene før jeg gikk så drittlei jeg pakka ned alt og lot det stå. Helt til nå de siste ukene, da tok jeg meg sammen og gjorde ei aldri så litta innsats og jeg har vel igjen 7 cm eller noe på ermene.

Men ble lei igjen..

Men strikking er jo egentlig litt gøy da, så jeg ville ikke bare legge det bort og ta en pause igjen, så jeg kasta meg først over boka som jeg fikk i posten for litt siden, Villmarksgensere 🖤

Bildekilde: ValleyKnits Blogg

…og fant en jeg hadde skikkelig lyst på!

Før jeg kasta meg på internetten og fant garnet jeg trengte.

Jeg var egentlig ikke tenkt å kaste meg på internetten, jeg var egentlig tenkt å gå på garnbutikken å kjøpe garnet, men når ingen av de lokale butikkene hadde inne Vamsegarn fra Rauma så ja, da måtte man ha internettn allikevel da.

Og guahmæi så gøy det er å strikke med tjukke pinner igjen! Når man strikker på en halvtime like mye som man på melkegenseren klemte ut på en hel kveld så går det unna, jeg 🖤 tjukke pinner!!

Denne godsaken her kommer til å bli perfekt for fjellturer både på vår og høst, og går det som jeg har lyst skal vi jo ha oss endel netter i telt i vår også. Og med vi, mener jeg jeg og ungene, kanskje.. Muligens det blir bare jeg. Og minstemann.. Who knows, JEG vil iallefall prøve telt livet! 😉

Og synes du strikkenettet er awesome, send gjerne en mail så for å bestille! (da blir det dog uten skrivefeil altså)
// reklame for egen eplenikkers

And so it begins..

Winter is coming..

Det var søndags morgen. Klokken var litt over 6.
Det var kaldt ute.. Det var farsdag… Og mor var så trøtt hun så engler og demoner over alt. Og en pode som hadde rotet, makket, sutret og vært halv-våken i et par timer allerede.
Mor i huset lurte litt på hvor lenge det er mulig å overleve på de mengdene søvn hun faktisk får før det på alvorlig vis får konsekvenser for både de kognitive evnene og litt til. Er det egentlig lov å kjøre bil på så lite søvn?

Og der.. Ut av intet skjedde det magiske..

En liten pode, i det vi skulle trø oss ut av senga, legger seg til og sovner igjen..

For et lykketreff, dette skjer aldri. Og iallefall ikke på en dag der man faktisk kan legge seg ned å slumre videre.

Når den magiske timen var over, så viste klokka 9.30 (!!!), pappaen som egentlig skulle få frokost på senga var stått opp for lengst men følelsen av å være sånn middels uthvilt gjorde at det var så verdt det.
Pode og mor sto opp, gikk ned og startet dagen.

Men alt har sin pris.
Den lille herremannen ville ikke ha frokost, ikke skulle han ha drikke, og ikke ville han annet enn å sitte i sofaen, helst med en ipad i fanget. Og her begynner man å få en magefølelse på hva som er på ferde, for er ikke den panna litt varm?
Neeh.. Han er sikkert bare groggy..

Men en mors magefølelse tar sjelden feil, så tempen ble målt og JAKKPÅTT!! 39,5 i feber, og man skjønner plutselig HVORFOR den lille mannen følte for å slumre litt på morgenen.

Needless to say, det ble en ekstremt slapp søndag. Og nå sitter vi her, på en mandags formiddag, og slurper litt smoothie, mens vi runder YouTube. Jeg målte akkurat tempen igjen, 38 blank, så da er dette ikke over i dag heller.

Og det er vel gjerne sånn den begynner, vintersesongen, med all slags syke, dårlig form, sykedager som blir til dager med grå masse med snørr, tårer, feber og paracet.

And so it begins.

Når blodet fryser til is..

Den starta så fint, den fredagsmorgenen. Der jeg superstolt sto å tok et bilde av morgensola, og jeg var på jobb faktisk før jeg skulle begynne, det er ikke så ofte det skjer i livet mitt, som innebærer skolebarn og levering i barnehage. Men nok om det.. Jeg var iallefall presis!

Utenfor jobb, klokka 07:54 – fredags morgen..

En fornøyd June trippet avgårde mot ytterdøra, får en snap fra ei venninne, jeg forstår egentlig ingenting, det er bare babbel. Og i det jeg skal skrive å spørre hva som skjer, så ringer hun.. Og jeg tar telefonen og svarer HEEEEEI ❤︎, og i det det kommer lyd fra andre enden så fryser blodet mitt til is.

For det er ikke annet enn lyden av sorg og redsel som er i andre enden, sorg og redsel uten pust, det var primalgråt så hjertet mitt sluttet å slå.

Det viser seg, når hun bit for bit, klarer å fortelle, at hun har tatt med seg de 4 valpene på 6 uker, valpemammsen og et par hunder til på fjellet, og ved et forferdelig uhell så hadde ett av nøstene klart å ramle i elva. Ei elv som var stri av regnvann og fullt av store steiner.

Turen til fjellet

Jeg klarte ikke annet enn å løpe tilbake til bilen, og kjøre dit hun var. Jeg måtte jo være der, å hjelpe til!
Fikk ringt rundt, fortalt at jeg nok kom «litt» seint på jobb, og at jeg ikke helt visste når jeg kom tilbake. Møtte takkoglov forståelse ❤︎

Etterhvert får hun samlet tankene og jeg får en telefon om hvor det kan være lurt at jeg begynner å gå oppover elva.

Og sånn begynte den kjipeste fjellturen i mitt liv.

Naturen er awesome! Og fargene nå er nydelige ute, men dette terrenget og i dette ærendet var det lite som ga meg sjelefred. Dette var bare vondt og vanskelig, og egentlig visste jeg ikke helt hva jeg lette etter heller. Var det et lite, vått nøste som satt forvirret i en busk? Eller var det noe helt annet.
Jeg håpte veldig på det første, veldig lenge, men etter som tiden gikk så må en vel innrømmet at håpet i magen ble tyngre og tyngre..

Etter hvert fikk jeg klort meg oppover elveleiet i sakte tempo, helt til jeg møtte de andre som hadde gått fra andre enden. Sammen gikk vi opp igjen og leita litt mer grundig rundt der lille bamsen hadde ramla i vannet, men ingen tegn til noe som helst.

Turen tilbake

Jeg hadde uansett bilen min parkert nede ved der jeg startet, så jeg tenkte at jeg like gjerne kunne gå ned igjen til bilen på andre siden av elva, og den var dessuten såpass steinete og grunn over store områder nedover et lite stykke etter fall-stedet så at den lille bamsen skulle blitt skylt helt ned til der jeg starta var ganske utenkelig. Så jeg hadde jo håpet… Enda…

Vandret nedover i et utrolig ekkelt terreng, alene i front, de andre et godt stykke bak, jeg kjente at dette var en så vanskelig situasjon at jeg egentlig syntes det var helt greit å gå alene. Det var kaldt, vått og vindfullt.

Jeg kan tenke meg at jeg hadde gått kanskje 200 meter, hadde kommet til en et sted der det var en liten samling steiner der ute, midt i elva. Og i sidesynet ser jeg det jeg jeg ønsket å finne men ikke ville skulle være resultatet.
Der.. Ute på en stein, midt i den strie strømmen med iskaldt vann, ligger en livløs liten krabat.

Og der.. På et lite blunk igjen, så fryser blodet mitt til is.

Jeg vet ikke helt hva som driver meg, frykten for at den lille pelsbamsen skal bli skylt videre å bli borte kanskje, men jeg tar sats og gjør vel egentlig et forsøk på å gå på vannet tror jeg. Lite vellykket for plutselig står jeg med fossende isvann til midt på låret, og en strøm som egentlig ikke har tenkt å la meg stå spesielt stødig. Jeg klatrer og karrer meg bort ut til den lille dotten, og får tak i han. Jeg klarte det, jeg føler en lettelse over at vi har fått en ende på det, og en stor sorg over at det var jo ikke sånn det skulle ende, helt på samme tid.

Jeg karrer meg tilbake til elvesiden, støvlene fulle av vann, dunjakka steintung av vann, og den lille vennen i armene mine ble bare tyngre og tyngre han og.

Jeg tror jeg klarte å gi et slags signal før jeg løp i vannet, de hadde fått med seg at jeg løp i elva, men når jeg kommer gående med valpen så ser jeg hun knekker sammen av sorg i lyngen.
Helt knust, og det var (og er) så vondt å være vitne til. Hun her lever, ånder og har hund langt inn i sjela, dette her er så vannvittig, hinsides og ekstremt urettferdig.

Vi prøver litt gjennoppliving, selvom jeg vet det ikke nytter så skal intet være uprøvd. Mirakler har skjedd før var vel egentlig tanken min, men det var så altfor seint, desverre.

Turen tilbake til bilene ble lang, og nå begynte jeg å kjenne hvor kaldt vannet jeg hadde hoppa i egentlig var og føttene hylte av smerte. Men jeg måtte bære valpen frem til bilen, mens de andre hjalp til med å få henne tilbake til bilen.

Noen dager senere

Nå har det gått noen dager, ting er litt mer på avstand, men allikevel altså, denne opplevelsen har virkelig satt sine spor.

En liten venn, helt i begynnelsen på det som skulle bli et langt og lykkelig hundeliv.
Bare på en vipps så var det borte.

Lille vennen ❤︎❤︎❤︎
Sov godt ❤︎

For å lese Beathe sin historie har hun skrevet hvordan hun opplevde det her.