And so it begins..

Winter is coming..

Det var søndags morgen. Klokken var litt over 6.
Det var kaldt ute.. Det var farsdag… Og mor var så trøtt hun så engler og demoner over alt. Og en pode som hadde rotet, makket, sutret og vært halv-våken i et par timer allerede.
Mor i huset lurte litt på hvor lenge det er mulig å overleve på de mengdene søvn hun faktisk får før det på alvorlig vis får konsekvenser for både de kognitive evnene og litt til. Er det egentlig lov å kjøre bil på så lite søvn?

Og der.. Ut av intet skjedde det magiske..

En liten pode, i det vi skulle trø oss ut av senga, legger seg til og sovner igjen..

For et lykketreff, dette skjer aldri. Og iallefall ikke på en dag der man faktisk kan legge seg ned å slumre videre.

Når den magiske timen var over, så viste klokka 9.30 (!!!), pappaen som egentlig skulle få frokost på senga var stått opp for lengst men følelsen av å være sånn middels uthvilt gjorde at det var så verdt det.
Pode og mor sto opp, gikk ned og startet dagen.

Men alt har sin pris.
Den lille herremannen ville ikke ha frokost, ikke skulle han ha drikke, og ikke ville han annet enn å sitte i sofaen, helst med en ipad i fanget. Og her begynner man å få en magefølelse på hva som er på ferde, for er ikke den panna litt varm?
Neeh.. Han er sikkert bare groggy..

Men en mors magefølelse tar sjelden feil, så tempen ble målt og JAKKPÅTT!! 39,5 i feber, og man skjønner plutselig HVORFOR den lille mannen følte for å slumre litt på morgenen.

Needless to say, det ble en ekstremt slapp søndag. Og nå sitter vi her, på en mandags formiddag, og slurper litt smoothie, mens vi runder YouTube. Jeg målte akkurat tempen igjen, 38 blank, så da er dette ikke over i dag heller.

Og det er vel gjerne sånn den begynner, vintersesongen, med all slags syke, dårlig form, sykedager som blir til dager med grå masse med snørr, tårer, feber og paracet.

And so it begins.