And so it begins..

Winter is coming..

Det var søndags morgen. Klokken var litt over 6.
Det var kaldt ute.. Det var farsdag… Og mor var så trøtt hun så engler og demoner over alt. Og en pode som hadde rotet, makket, sutret og vært halv-våken i et par timer allerede.
Mor i huset lurte litt på hvor lenge det er mulig å overleve på de mengdene søvn hun faktisk får før det på alvorlig vis får konsekvenser for både de kognitive evnene og litt til. Er det egentlig lov å kjøre bil på så lite søvn?

Og der.. Ut av intet skjedde det magiske..

En liten pode, i det vi skulle trø oss ut av senga, legger seg til og sovner igjen..

For et lykketreff, dette skjer aldri. Og iallefall ikke på en dag der man faktisk kan legge seg ned å slumre videre.

Når den magiske timen var over, så viste klokka 9.30 (!!!), pappaen som egentlig skulle få frokost på senga var stått opp for lengst men følelsen av å være sånn middels uthvilt gjorde at det var så verdt det.
Pode og mor sto opp, gikk ned og startet dagen.

Men alt har sin pris.
Den lille herremannen ville ikke ha frokost, ikke skulle han ha drikke, og ikke ville han annet enn å sitte i sofaen, helst med en ipad i fanget. Og her begynner man å få en magefølelse på hva som er på ferde, for er ikke den panna litt varm?
Neeh.. Han er sikkert bare groggy..

Men en mors magefølelse tar sjelden feil, så tempen ble målt og JAKKPÅTT!! 39,5 i feber, og man skjønner plutselig HVORFOR den lille mannen følte for å slumre litt på morgenen.

Needless to say, det ble en ekstremt slapp søndag. Og nå sitter vi her, på en mandags formiddag, og slurper litt smoothie, mens vi runder YouTube. Jeg målte akkurat tempen igjen, 38 blank, så da er dette ikke over i dag heller.

Og det er vel gjerne sånn den begynner, vintersesongen, med all slags syke, dårlig form, sykedager som blir til dager med grå masse med snørr, tårer, feber og paracet.

And so it begins.

Når blodet fryser til is..

Den starta så fint, den fredagsmorgenen. Der jeg superstolt sto å tok et bilde av morgensola, og jeg var på jobb faktisk før jeg skulle begynne, det er ikke så ofte det skjer i livet mitt, som innebærer skolebarn og levering i barnehage. Men nok om det.. Jeg var iallefall presis!

Utenfor jobb, klokka 07:54 – fredags morgen..

En fornøyd June trippet avgårde mot ytterdøra, får en snap fra ei venninne, jeg forstår egentlig ingenting, det er bare babbel. Og i det jeg skal skrive å spørre hva som skjer, så ringer hun.. Og jeg tar telefonen og svarer HEEEEEI ❤︎, og i det det kommer lyd fra andre enden så fryser blodet mitt til is.

For det er ikke annet enn lyden av sorg og redsel som er i andre enden, sorg og redsel uten pust, det var primalgråt så hjertet mitt sluttet å slå.

Det viser seg, når hun bit for bit, klarer å fortelle, at hun har tatt med seg de 4 valpene på 6 uker, valpemammsen og et par hunder til på fjellet, og ved et forferdelig uhell så hadde ett av nøstene klart å ramle i elva. Ei elv som var stri av regnvann og fullt av store steiner.

Turen til fjellet

Jeg klarte ikke annet enn å løpe tilbake til bilen, og kjøre dit hun var. Jeg måtte jo være der, å hjelpe til!
Fikk ringt rundt, fortalt at jeg nok kom «litt» seint på jobb, og at jeg ikke helt visste når jeg kom tilbake. Møtte takkoglov forståelse ❤︎

Etterhvert får hun samlet tankene og jeg får en telefon om hvor det kan være lurt at jeg begynner å gå oppover elva.

Og sånn begynte den kjipeste fjellturen i mitt liv.

Naturen er awesome! Og fargene nå er nydelige ute, men dette terrenget og i dette ærendet var det lite som ga meg sjelefred. Dette var bare vondt og vanskelig, og egentlig visste jeg ikke helt hva jeg lette etter heller. Var det et lite, vått nøste som satt forvirret i en busk? Eller var det noe helt annet.
Jeg håpte veldig på det første, veldig lenge, men etter som tiden gikk så må en vel innrømmet at håpet i magen ble tyngre og tyngre..

Etter hvert fikk jeg klort meg oppover elveleiet i sakte tempo, helt til jeg møtte de andre som hadde gått fra andre enden. Sammen gikk vi opp igjen og leita litt mer grundig rundt der lille bamsen hadde ramla i vannet, men ingen tegn til noe som helst.

Turen tilbake

Jeg hadde uansett bilen min parkert nede ved der jeg startet, så jeg tenkte at jeg like gjerne kunne gå ned igjen til bilen på andre siden av elva, og den var dessuten såpass steinete og grunn over store områder nedover et lite stykke etter fall-stedet så at den lille bamsen skulle blitt skylt helt ned til der jeg starta var ganske utenkelig. Så jeg hadde jo håpet… Enda…

Vandret nedover i et utrolig ekkelt terreng, alene i front, de andre et godt stykke bak, jeg kjente at dette var en så vanskelig situasjon at jeg egentlig syntes det var helt greit å gå alene. Det var kaldt, vått og vindfullt.

Jeg kan tenke meg at jeg hadde gått kanskje 200 meter, hadde kommet til en et sted der det var en liten samling steiner der ute, midt i elva. Og i sidesynet ser jeg det jeg jeg ønsket å finne men ikke ville skulle være resultatet.
Der.. Ute på en stein, midt i den strie strømmen med iskaldt vann, ligger en livløs liten krabat.

Og der.. På et lite blunk igjen, så fryser blodet mitt til is.

Jeg vet ikke helt hva som driver meg, frykten for at den lille pelsbamsen skal bli skylt videre å bli borte kanskje, men jeg tar sats og gjør vel egentlig et forsøk på å gå på vannet tror jeg. Lite vellykket for plutselig står jeg med fossende isvann til midt på låret, og en strøm som egentlig ikke har tenkt å la meg stå spesielt stødig. Jeg klatrer og karrer meg bort ut til den lille dotten, og får tak i han. Jeg klarte det, jeg føler en lettelse over at vi har fått en ende på det, og en stor sorg over at det var jo ikke sånn det skulle ende, helt på samme tid.

Jeg karrer meg tilbake til elvesiden, støvlene fulle av vann, dunjakka steintung av vann, og den lille vennen i armene mine ble bare tyngre og tyngre han og.

Jeg tror jeg klarte å gi et slags signal før jeg løp i vannet, de hadde fått med seg at jeg løp i elva, men når jeg kommer gående med valpen så ser jeg hun knekker sammen av sorg i lyngen.
Helt knust, og det var (og er) så vondt å være vitne til. Hun her lever, ånder og har hund langt inn i sjela, dette her er så vannvittig, hinsides og ekstremt urettferdig.

Vi prøver litt gjennoppliving, selvom jeg vet det ikke nytter så skal intet være uprøvd. Mirakler har skjedd før var vel egentlig tanken min, men det var så altfor seint, desverre.

Turen tilbake til bilene ble lang, og nå begynte jeg å kjenne hvor kaldt vannet jeg hadde hoppa i egentlig var og føttene hylte av smerte. Men jeg måtte bære valpen frem til bilen, mens de andre hjalp til med å få henne tilbake til bilen.

Noen dager senere

Nå har det gått noen dager, ting er litt mer på avstand, men allikevel altså, denne opplevelsen har virkelig satt sine spor.

En liten venn, helt i begynnelsen på det som skulle bli et langt og lykkelig hundeliv.
Bare på en vipps så var det borte.

Lille vennen ❤︎❤︎❤︎
Sov godt ❤︎

For å lese Beathe sin historie har hun skrevet hvordan hun opplevde det her.

Runde – 2.0

Yet another tur… Til den fine øya ytterst i havet! ⛰🏔

Denne gangen med mammsen med, hun har ikke vært her før, og etter vi hadde forrige tur ytret hun ønske om en tur ut. Og så ble det da, forrige søndag.

Ca 7 grader i lufta, blå himmel og strålende sol!

Denne gangen kurset vi oss mot Runde Fyr, vi gikk ikke ned i «krysset» der, men tok av mot Rundebranden i stedefor. Magisk utsikt altså!
God utsikt ned mot fyret, men det lå sånn i skyggen og det var veldig kaldt alle andre steder enn i direkte sollys denne dagen så vi har den til gode 😉

Det ble ikke tur ned til selve fyret denne gangen, men det er greit å fortsatt ha en grunn for en tur til senere.

Varierende motivasjon på folket sånn jevnt gjennom turen, men totalt sett så kom vi oss helskinnet gjennom det, og det ble en tur på ca 5 km totalt.

Og fra toppen av Rundebranden og ned gikk minstemann på 2 år HELT selv, hele veien, jeg er så imponert!

Nydelig tur, fine folk, nydelig vær, fantastiske unger og flink bisk!
God søndag ☆❤︎

Rjåhornet – Herøy

598 moh.

En av de høyeste toppene på Gurskøya, nytt og ukjent terreng. Dette var en tur jeg hadde gledet meg til altså!

Finfin høstferiedag, oppholdsvær men ikke strålende sol, 8 grader i lufta og god motivasjon. Begge ungene ble med FRIVILLIG samt et søskenbarn også. Så tursekkene ble pakket og jeg og tre kids var klar for avgang.

Vi valgte ruta som starter fra Djupvik, den skal være den minst krevende ruten, og på skiltet nede står det 3 km til toppen. Fitbit`en min er ikke helt enig og klokket inn 4 km når vi nådde toppen så hva som er reelt her er jeg litt i tvil om.

Man kan nok lett bli litt motløs, for det ser både langt og tungt ut når man kommer seg gjennom skogen og begynner på selve fjellet, men det er overraskende lite bratt. Det er fine distanser med ganske grei helling å gå i med et partre brattere partier sånn innimellom, dette er det landskapet jeg elsker å gå i!

Vi så utrolig mange sånne små pelsete kompiser både opp og ned, og etter litt googling har jeg funnet ut at det nok er det som kalles Bringebærspinner, mye søtere som larve enn som ferdig «sommerfugl» iallefall! *urk*

Men veien går gjennom nydelig landskap, det er små bekker, steiner man kan hoppe på, og man vandrer forholdsvis lett frem og opp, bare helt nydelig!

Så deilig å nå toppen at man faktisk dobler seg selv i antall!
Utsikt mot Tjørvåg og det som ser ut som verdens ende.

Belønning på toppen er selvfølgelig kaffe, (saft) kjeks, litt frukt og det å sitte i le og bare nyte den fantastiske utsikten før man starter på den litt lettere turen ned, med ekstra stolthet over at man faktisk KLARTE det i sekken.

Totalt var vi ute på tur i 4 timer, totalt litt i overkant av 8 km på klokka, noe som nok ble litt i lengste laget for et par av ungene, men vi klarte det! Og det er vi skikkelig, skikkelig stolt over!

Ramen – for første gang

Lørdagsmiddagen her i huset pleier å være enkel, det går i taco, pizza, nachos, biffsnadder, taco, pizza, nachos, biffbaguett.. Ja du skjønner tegninga..

Iallefall det siste året har jeg vært så sykt matlei. Matmølla har gått rundt men det har vært lite inspirerende kokkekunst foråsirresånn!

Så i det siste har jeg snoka litt mer rundt på Matprat enn vanlig, og funnet masse awesome oppskrifter som jeg prøver ut litt sånn nå og da, og nå i helga ble det altså prøvd å lage RAMEN.

Dette er jo en rett som krever det iallefall jeg synes er en anseelig mengde ingredienser, og det tar tid. Men her var det verdt det altså. Dette var snyta godt!

Noen mesterkokk eller matblogger er jeg nok ikke, men denne måtte jeg dele allikevel.
Det er noen ingredienser som kan være litt tricky å få tak i, blandt annet sitrongress og misopaste.
Misopasten HADDE de faktisk på den lokale Asiamat sjappa men sitrongress fant jeg ingen steder, så det ble brukt litt raspet sitronskall i stedefor, det gikk helt fint.

Og brothen (som det så fint heter, kan du småkoke så lenge du kan, men tidsbruken som står i oppskriften går også helt fint.

Så.. Har du litt god tid en dag, så anbefaler iallefall jeg at denne kan gies et forsøk. Kjempegodt, og sunt er det og!

Oppskrift til 4 porsjoner:

  • 2 stk kyllingfilet (à 120 g)
  • ½ ts salt
  • ¼ ts pepper
  • 1 ss margarin til steking
  • 2 ss chilipasta (sambal oelek)

Kraft/Broth:

  • 2 stk finhakket rød chili
  • 3 båter finhakket hvitløk
  • 1 ss olje til steking
  • 1½ l konsentrert kyllingkraft
  • 1 stk stjerneanis
  • ½ stk sitrongress ,delt i to
  • 2 ss revet frisk ingefær
  • 2 ss soyabønnepasta (misopaste)

Tilbehør:

  • 4 stk egg
  • 160 g egg eller hvetenudler
  • 2 stk i tynne strimler gulrot
  • 4 stk finsnittet vårløk
  • 2 ss finhakket frisk koriander

To do:

Fres chili og hvitløk i en varm kjele med olje. Ha i kyllingkraft, stjerneanis, sitrongress, revet ingefær og soyabønnepasta. Kok opp, skru ned varmen og la kraften trekke mens du forbereder resten.
Og har du ekstra god tid, så gjør du dette trinnet og lar det småkoke så lenge som mulig før du begynner med de neste stegene.

Kok egg, de skal være nesten helt hardkokt, avkjøl, skrell dem og del dem i to.

Kok nudler så vidt møre i en stor kjele med vann etter anvisning på pakken, ca. 4 minutter. Hell av kokevannet.

Krydre kyllingfilet med salt og pepper. Ha margarin i en varm stekepanne. Når margarinen slutter å bruse, legg kyllingfiletene i pannen og brun dem i 2 minutter på hver side. Etterstek på lav varme under lokk i ca. 4 minutter. Pensle med chilipasta, skru av varmen og la filetene hvile et par minutter før du skjærer dem i skiver.

Fordel nudler i porsjonsskåler. Legg kyllingfilet i skiver, to halve egg, litt gulrot i strimler og finhakket vårløk i hver skål. Hell kraft over i skålene og dryss over finhakket frisk koriander.

KILDE: Matprat.no


Oktober er rosa, men hjelper det med hjerter?

Slutt opp daaaa!

Så var det den tiden på året igjen da dere, der man får innboksen peppra med oppfordringer om å sette et hjerte på veggen sin i solidaritet med alle de kvinnene som har hatt, kommer til å få kreft eller er pårørende til en kreftpasient.

Jeg skjønner jo at dette er godt ment, det er ikke det. Men tenk over det, hva tror du egentlig at du løser med å spamme ned vennenlista dine med hjerter? Og hjelper det egentlig at kun kvinner «vet om» dette?

Jeg føler egentlig at dette bare gjør mer vondt enn godt, for hva sitter man egentlig igjen med etter å ha gjort dette? Bedre samvittighet?

Så jeg har laget en aldri så liten liste da, over hva du kan gjøre i stedefor, for å faktisk støtte kreftsaken.

Bildet er lånt fra kreftforeningen sine sider.

Ting å finne på for å støtte kreftsaken:

  1. Doner penger, gjerne så det merkes, det kan du enten gjøre ved å bruke Vipps, Klikk «Kjøp og betal» og send ditt beløp til nummer 2266 eller sette inn på kontonummer 7001 09 88592 .
  2. Du kan kjøpe en rosa sløyfe her!
  3. Du kan støtte HEGEPROSJEKTET, da får du ett awesome bilde i retur du kan henge på veggen.
  4. Delta i Rosa Sløyfe løpet! Trim og en god sak i samme handling. ÅSÅM!
  5. Send SMS med kodeord ROSA til 2277 (80 kr)
  6. Eller handle et annet produkt i nettbutikken deres.
  7. Du kan også, om det stikker dypt nok starte din helt egne innsamlig.

Det var iallefall en kjapp, liten liste. Det finnes nok uendelig flere måter å støtte Kreftforeningen sitt viktige arbeid på.
Men dette NYTTER iallefall! Så uendelig mye mer enn et hjerte på Facebook. Så da tenker jeg at jeg avslutter som jeg startet..

Slutt opp daaa…

Runde.. Endelig..

Jeg har bodd her ute siden 1999, da jeg satte mine bein her ute for første gang for å gjøre unna videregående skole. Og da, når jeg hadde tid.. Uendelig av tid.. Så var ikke interessen der.

Og de siste årene, når interessen og lysten har kommet mer og mer, så har ikke tiden, eller evnen til å TA seg tid vært til stede. Det er en kronglete sti å gå på, den derre stien som balanserer tiden man har og evnen til å bruke den.

Men nå på søndag så ble det iallefall, her vi satt å diskuterte hvilken tur som var best i dag, og ble egentlig ikke enig, og så bare slengte jeg ut at nei da kan vi like gjerne gå ut på Runde! Og så ble vi enig vøtt.
Vi sjekker de turene vi kan på nettet først, jeg er litt sånn småskrekk på å gå på ukjente steder, så det er veldig greit å iallefall kunne lese seg litt opp først.

UT.no er et sånt finfint nettsted, som har både store og små turer, og her kan man også lese om rundturen på Runde.
Jeg var ikke helt klar for nesten 1 mil på beina, så vi valgte den korte ruta, som jeg har merka i rosa på kartet her. Vi begynte ved start men tok av å gikk mot Kaldekloven i stedefor å følge skiltingen mot Runde Fyr.

Jeg tror nok rundturen er helt NJUDELIG, men det jeg var ute etter denne dagen var mer en kort rusletur for å nyte utsikten. Men jeg skal definitivt tilbake for å gå hele runden!

Utsikt ❤︎
Stiene er fantastisk flotte!
Utsikt UT mot havet, og det var mange flotte ørner å se!
Kaffe er viktig og turkoppen (By Eplenikkers) er alltid med.
Gode Atlas, fin turkompis!

Gleder meg allerede til neste tur, som skal bli hele RundeRunden!
Og så skal jeg også selvfølgelig tilbake når Lundefuglene er tilstede 🙂

Og å ha dette her rett i nærheten da, magisk! ❤︎

HALLO!

Da RE-åpner jeg denne bloggen, som igjen er tilbake på WordPress, på eget domene, med bare meg selv. Jeg har vært MYE frem og tilbake i denne bloggverdenen siden jeg startet i det spede sånn i 2006. Men det er jo her jeg har trivdes best.
Men når jeg ikke har klart å knekke ut et eneste ord siden MAI, så har det vært lite kreativ skriveglede å spore altså. Men jeg håper en fresh start gir meg ny boost.

Her blir det nok ei salig smørje av litt forskjellig, det er meg og mitt, mine turer, mine hobbyer og mitt liv, uten at det er så ekstremt spennende altså. Men jeg elsker å skrive, skape og oppleve, og det er det jeg kommer til å dele her.

Her er fantastiske fjell her ute, som jeg endelig har lært meg å benytte meg av. Jeg driver mitt eget hobbyforetak som fører med seg litt forskjellig gøy, og jeg lager endel rar mat jeg kan dele 😉
Så håper jeg dere følger med på lasset, det er ikke store forandringene da, kun det at jeg nå er 100% på egne bein, og det føles ganske fint.

Ellers finner man meg på Instagram (jeg ELSKER instagram!)
DottyJune og Eplenikkers.

Så. Heng på! Dette blir forhåpentligvis gøy! 😉