Oi! Her skjedde livet!

Jeg som skulle bli sånn flink blogger og greier, fortelle om alt som var både nyttig og unyttig. I tillegg til alt i mellom. Men så skjedde livet og skrivingen forsvant.

Men nå er vinteren offisielt over (på kalenderen iaffal) og det er faktisk lyst ute når jeg slår opp øynene så da kan man iallfall kanskje få tilbake litt lysere tanker og mer energi.
For ting har iallfall skjedd i løpet av februar kan man si!

Jeg mista jo jobben før jul og skulle jo i utgangspunktet jobbe der ut februar, men universet ville det annerledes og jeg endte med å jobbe kun ut Januar. Det var egentlig litt kjipt, men what to do liksom?

Jeg ble dytta i ryggen hardt nok til at jeg har tatt mitt livs største sats og starta for meg selv. Det er helt hinsides skummelt. Jeg har nå en bedrift med faste utgifter og det er ikke noe jeg har drømt om noen gang, men nå som jeg er i gang er det utrolig gøy og givende! Nå er målet og kunne gi meg selv min første lønning, men det er nok et stykke frem til dit altså.

Men som sagt, februar ble hektisk, det ble oppussing av lokale, det ble innkjøp av litt varer samt storproduksjon av ting til åpningen som var 17. februar. Jeg har aldri jobbet så hardt med noe, noen gang.

Og det ble i overkant mye oppmerksomhet også, spesielt for ei som ikke er så glad i sånt. Men hva gjør man da? Når man trenger publisiteten? Man stiller opp allikevel 😛

Det har i tillegg vært lokalavis og tilogmed lokalavis fra der man kommer fra og ikke bor lenger 😉
Jeg har aldri tenkt over at det jeg driver med og mitt konsept er så himla spesielt, men når jeg ser oppmerksomheten det fikk så må jeg vel kanskje innse at det er litt sært lell 😛

View this post on Instagram

Unboxing ✌🏼

A post shared by J u n E // Eplenikkers (@eplenikkers) on

Nå har jeg det meste på plass tror jeg, og er klar for å komme enda mer i gang. Responsen de første to ukene etter åpning har vært utrolig fin! Jeg har blitt tatt supergodt i mot. Jeg trenger selvsagt MER salg men jeg håper jo at jeg blir mer og mer lagt merke til og brukt etter hvert, og jeg håper også at jeg skal få tid til å sy mer produkter til butikken, selv om det er bestillinger jeg helst vi ha så er det vel kanskje greit å ha noe utstilt også 😉
Jeg er iallfall i gang!

Send gjerne ei litta epost om du også kunne tenkt deg et Eplenikkers-plagg!

And so it begins..

Winter is coming..

Det var søndags morgen. Klokken var litt over 6.
Det var kaldt ute.. Det var farsdag… Og mor var så trøtt hun så engler og demoner over alt. Og en pode som hadde rotet, makket, sutret og vært halv-våken i et par timer allerede.
Mor i huset lurte litt på hvor lenge det er mulig å overleve på de mengdene søvn hun faktisk får før det på alvorlig vis får konsekvenser for både de kognitive evnene og litt til. Er det egentlig lov å kjøre bil på så lite søvn?

Og der.. Ut av intet skjedde det magiske..

En liten pode, i det vi skulle trø oss ut av senga, legger seg til og sovner igjen..

For et lykketreff, dette skjer aldri. Og iallefall ikke på en dag der man faktisk kan legge seg ned å slumre videre.

Når den magiske timen var over, så viste klokka 9.30 (!!!), pappaen som egentlig skulle få frokost på senga var stått opp for lengst men følelsen av å være sånn middels uthvilt gjorde at det var så verdt det.
Pode og mor sto opp, gikk ned og startet dagen.

Men alt har sin pris.
Den lille herremannen ville ikke ha frokost, ikke skulle han ha drikke, og ikke ville han annet enn å sitte i sofaen, helst med en ipad i fanget. Og her begynner man å få en magefølelse på hva som er på ferde, for er ikke den panna litt varm?
Neeh.. Han er sikkert bare groggy..

Men en mors magefølelse tar sjelden feil, så tempen ble målt og JAKKPÅTT!! 39,5 i feber, og man skjønner plutselig HVORFOR den lille mannen følte for å slumre litt på morgenen.

Needless to say, det ble en ekstremt slapp søndag. Og nå sitter vi her, på en mandags formiddag, og slurper litt smoothie, mens vi runder YouTube. Jeg målte akkurat tempen igjen, 38 blank, så da er dette ikke over i dag heller.

Og det er vel gjerne sånn den begynner, vintersesongen, med all slags syke, dårlig form, sykedager som blir til dager med grå masse med snørr, tårer, feber og paracet.

And so it begins.

Når blodet fryser til is..

Den starta så fint, den fredagsmorgenen. Der jeg superstolt sto å tok et bilde av morgensola, og jeg var på jobb faktisk før jeg skulle begynne, det er ikke så ofte det skjer i livet mitt, som innebærer skolebarn og levering i barnehage. Men nok om det.. Jeg var iallefall presis!

Utenfor jobb, klokka 07:54 – fredags morgen..

En fornøyd June trippet avgårde mot ytterdøra, får en snap fra ei venninne, jeg forstår egentlig ingenting, det er bare babbel. Og i det jeg skal skrive å spørre hva som skjer, så ringer hun.. Og jeg tar telefonen og svarer HEEEEEI ❤︎, og i det det kommer lyd fra andre enden så fryser blodet mitt til is.

For det er ikke annet enn lyden av sorg og redsel som er i andre enden, sorg og redsel uten pust, det var primalgråt så hjertet mitt sluttet å slå.

Det viser seg, når hun bit for bit, klarer å fortelle, at hun har tatt med seg de 4 valpene på 6 uker, valpemammsen og et par hunder til på fjellet, og ved et forferdelig uhell så hadde ett av nøstene klart å ramle i elva. Ei elv som var stri av regnvann og fullt av store steiner.

Turen til fjellet

Jeg klarte ikke annet enn å løpe tilbake til bilen, og kjøre dit hun var. Jeg måtte jo være der, å hjelpe til!
Fikk ringt rundt, fortalt at jeg nok kom «litt» seint på jobb, og at jeg ikke helt visste når jeg kom tilbake. Møtte takkoglov forståelse ❤︎

Etterhvert får hun samlet tankene og jeg får en telefon om hvor det kan være lurt at jeg begynner å gå oppover elva.

Og sånn begynte den kjipeste fjellturen i mitt liv.

Naturen er awesome! Og fargene nå er nydelige ute, men dette terrenget og i dette ærendet var det lite som ga meg sjelefred. Dette var bare vondt og vanskelig, og egentlig visste jeg ikke helt hva jeg lette etter heller. Var det et lite, vått nøste som satt forvirret i en busk? Eller var det noe helt annet.
Jeg håpte veldig på det første, veldig lenge, men etter som tiden gikk så må en vel innrømmet at håpet i magen ble tyngre og tyngre..

Etter hvert fikk jeg klort meg oppover elveleiet i sakte tempo, helt til jeg møtte de andre som hadde gått fra andre enden. Sammen gikk vi opp igjen og leita litt mer grundig rundt der lille bamsen hadde ramla i vannet, men ingen tegn til noe som helst.

Turen tilbake

Jeg hadde uansett bilen min parkert nede ved der jeg startet, så jeg tenkte at jeg like gjerne kunne gå ned igjen til bilen på andre siden av elva, og den var dessuten såpass steinete og grunn over store områder nedover et lite stykke etter fall-stedet så at den lille bamsen skulle blitt skylt helt ned til der jeg starta var ganske utenkelig. Så jeg hadde jo håpet… Enda…

Vandret nedover i et utrolig ekkelt terreng, alene i front, de andre et godt stykke bak, jeg kjente at dette var en så vanskelig situasjon at jeg egentlig syntes det var helt greit å gå alene. Det var kaldt, vått og vindfullt.

Jeg kan tenke meg at jeg hadde gått kanskje 200 meter, hadde kommet til en et sted der det var en liten samling steiner der ute, midt i elva. Og i sidesynet ser jeg det jeg jeg ønsket å finne men ikke ville skulle være resultatet.
Der.. Ute på en stein, midt i den strie strømmen med iskaldt vann, ligger en livløs liten krabat.

Og der.. På et lite blunk igjen, så fryser blodet mitt til is.

Jeg vet ikke helt hva som driver meg, frykten for at den lille pelsbamsen skal bli skylt videre å bli borte kanskje, men jeg tar sats og gjør vel egentlig et forsøk på å gå på vannet tror jeg. Lite vellykket for plutselig står jeg med fossende isvann til midt på låret, og en strøm som egentlig ikke har tenkt å la meg stå spesielt stødig. Jeg klatrer og karrer meg bort ut til den lille dotten, og får tak i han. Jeg klarte det, jeg føler en lettelse over at vi har fått en ende på det, og en stor sorg over at det var jo ikke sånn det skulle ende, helt på samme tid.

Jeg karrer meg tilbake til elvesiden, støvlene fulle av vann, dunjakka steintung av vann, og den lille vennen i armene mine ble bare tyngre og tyngre han og.

Jeg tror jeg klarte å gi et slags signal før jeg løp i vannet, de hadde fått med seg at jeg løp i elva, men når jeg kommer gående med valpen så ser jeg hun knekker sammen av sorg i lyngen.
Helt knust, og det var (og er) så vondt å være vitne til. Hun her lever, ånder og har hund langt inn i sjela, dette her er så vannvittig, hinsides og ekstremt urettferdig.

Vi prøver litt gjennoppliving, selvom jeg vet det ikke nytter så skal intet være uprøvd. Mirakler har skjedd før var vel egentlig tanken min, men det var så altfor seint, desverre.

Turen tilbake til bilene ble lang, og nå begynte jeg å kjenne hvor kaldt vannet jeg hadde hoppa i egentlig var og føttene hylte av smerte. Men jeg måtte bære valpen frem til bilen, mens de andre hjalp til med å få henne tilbake til bilen.

Noen dager senere

Nå har det gått noen dager, ting er litt mer på avstand, men allikevel altså, denne opplevelsen har virkelig satt sine spor.

En liten venn, helt i begynnelsen på det som skulle bli et langt og lykkelig hundeliv.
Bare på en vipps så var det borte.

Lille vennen ❤︎❤︎❤︎
Sov godt ❤︎

For å lese Beathe sin historie har hun skrevet hvordan hun opplevde det her.